Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘vårsøg’

Hans Hyldbakk. Foto: John Rimstad

Hans Hyldbakk (8. mai 1898 – 18. august 2001) var en norsk dikter og bygdebokforfatter fra Surnadal på Nordmøre. Spesielt kjent er diktene «Vårsøg» og «E slåttatæja». Også kjent som Kleivakongen, da han bodde mesteparten av sitt liv i Kleiva over Surnadal sentrum.

Diktet «Vårsøg» ble skrevet i april 1945.  Hyldbakk skrev diktet mot slutten av andre verdenskrig, og det heter seg at «våren» i teksten er en metafor for frigjøringen. Slik skal diktet være en hyllest til fred.

Som lokalhistoriker og bygdebokforfatter skrev han til sammen om lag 11 000 sider, blant annet i bygdebøker for seks ulike kommuner og i flere jubileumsskrift fra heimtraktene sine. For dette arbeidet fikk Hyldbakk tilnavnet «småkårsfolkets historikar».

Han debuterte med diktsamlinga Harpespel i 1929, og det kom i alt ti diktsamlingar, seks prosabøker, elleve bygdebøker og sju jubileumsskrift frå Hyldbakk si hand.

Mange av diktene hans, som oftest er skrevet på nordmørsdialekt, ble viden kjent da Henning Sommerro i 1977 platedebuterte med gruppa Vårsøg. Viseversjonen av diktet Vårsøg vi i dag kjenner, ble også tolket av Sigmund Groven, og var lenge kjenningsmelodi i NRKs radioprogram Nattønsket med bla. Siv Stubsveen.

Noter til munnspill

Som pensjonist sparte Hyldbakk opp en sum på nær en million kroner som han gav vekk til Surnadal kommune sammen med hjemmet sitt på Kleiva, som har blitt midtpunktet for Vårsøghelga hver pinse. Kommunen deler årlig ut Kleivaprisen og tilskudd fra Kleivafondet, der pengene skal gå til å «fremje kulturelle og lokalhistoriske føremål, unnateke stjerneidrett og fotball».

Kilde: Wikipedia

VÅRSØG

av

Hans Hyldbakk – 1945

No skin det sol e høgste Svealiå
No bli det vår, det kjenne e so vel
De søng så trongt kring alle dalasiå
å synnåvinn han kjem å gjer me sel.

Når sommarn kjem, da bli det fint e fjellå,
da ska e dit å hør kår bekkjinn søng,
å kliv te topps e brattast berjestellå
å vea tort å tåg å tåbærløng.

E kjenne lokt tå gras kring alle haua,
å sola skin, å bjøllåin kling så kløkt.
Å tjønninn legg så blank der e ska laua
me berg ekreng, der e kainn sol me trøkt.

Ådu, å du, kår sårt å sælt e stoinna,
når sola skin frå kvite høgdå ne.
Da væt e vår’n han e kje lenger oinna
at e får levva slik ein somar te.

Da væt e vesst at bekkjinn legg å venta
poinn kalle isa me så sval ein drekk.
– Når hausten kjem å sistkveldskløva henta,
da ska e takk for sommarn så e fekk.

100 år og like fri – Intervju i Dag og tid (1998).

Noter til munnspill

Spotify

Advertisements

Read Full Post »